FJELLKLATRING!

I vår naboby Calpe ligger det en stein, eller klippe kalles det vel, ytterst mot havet. Peñon de Ifach kalles den, og den var noe av det første jeg la merke til da vi flyttet til Spania i august, et flott skue og et berømt objekt for alle malerne som enten bor i eller besøker området. En av de første gangene vi besøkte Sara på AlteArte fortalte hun oss at det gikk en sti opp til toppen. Da bestemte jeg meg for å bestige den før vi flyttet hjem igjen. Mona og jeg har prøvd en gang, men da var det dessverre søndag, nydelig vær og fullt av med folk som skulle opp. Og med en sti som inneholder glatte steiner, lite sikring og trange stier, så valgte vi den gang å snu.

Sist onsdag prøvde jeg på nytt. Da tok jeg med meg Annelie, hennes bror Olle og Colleen, mens Mona og Truls nøt sola på Calpe-stranda. Været var nydelig denne dagen også, men vi var såpass smarte at vi dro tidlig nok til å ha løypa så og si for oss selv hele veien opp. Første halvdelen besto av en ca 1 meter bred gangsti, med jevn stigning oppgjennom skogleiet. Så dukket det opp en tunnel, ikke så alt for stor, men heldigvis med et tau som vi kunne holde oss fast i. Over oss dryppet det vann, så det var bare å gå forstiktig på de glatte steinene. Ut på den andre siden forandret naturen seg totalt. Trærne forsvant, også den trygge stien. Her var det et skritt feil så kunne du være så uheldig å havne utfor skrenten.. Vi har hørt rykter om at folk har omkommet, det er nok en av grunnene til at det tok så lang tid for meg å bestemme meg for å bestige klippen. Men jeg har også hørt rykter om at bestemor har vært der, så da kunne jeg ikke gi meg!

Litt kliving, hopping og skliing ble det, foten satt seg fast i steiner, jeg måtte til og med dra meg selv opp steinskråninger med tau. Vi møtte en måke som sa ”Hello” og lo av oss, og etter 1 time og 10 min, så nådde vi toppen!! Det var en helt fantastisk utsikt som møtte oss, og tre katter. De så litt utmagret og sultne ut, så vår teori er at de bor der oppe… Håper noen er såpass smarte at de har med annen mat enn sjokolade, den fristet visst ikke så mye… Men jeg nøt den, og utsikten. Vi hadde hørt at på en fin dag kan man se helt til Ibiza, og vi er ganske så sikre på at vi så land langt inne i horisonten..!

Etter et kvarters nyting på toppen, begynte vi på nedstigningen, og den var nesten vanskeligere enn oppstigningen.. Ting skal hende litt raskt for meg, så det ble en del skliing på glatte steiner og noen nesten-ulykker… Men etter 40 minutter var vi trygt nede ved bilen, og siktet oss inn mot stranda, Truls og Mona, og en deilig lunsj, så fornøyd med dagens innsats J