THE END….

Eventyret vårt er over, i dag gikk flyet hjem til Norge. Vi har visst av datoen en god stund, men den kom likevel brått på. Jeg har grudd meg lenge til å forlate vårt nye land og den nye hverdagen..

Derfor passet det bra med besøk den siste uka så vi fikk noe annet å tenke på. Min skjønne kusine Tone og hennes mamma Mai Sissel tok turen nedover til varmen, og vi tilbrakte dagene på stranda, på båttur og marked. I tillegg hadde vi vennegjengen hjem på avskjedslunsj. Fredagen var vi hjemme hos Sissel på rekreasjonsdag med soling, bading, grilling og jacuzziJ Det gjorde godt å få noe annet å tenke på, og å bare nyte livet. 

På lørdag var vi først ute og spiste på Alteas beste restaurant med anbefaling i Michelinguiden, Oustau, uten at vi ble særlig imponert. Resten av kvelden tilbrakte vi med vennene våre på AlteArte og prøvde å holde tårene tilbake, selv om jeg ikke helt klarte det. Mange kom for å si ha det til oss, noe som vi satte stor pris på. Vi har vært heldig og fått så herlige mennesker inn i livet vårt, venner som jeg kommer til å savne hver dag, som jeg allerede savner… Da vi flyttet til Spania i august var det ikke i tankene våre at vi skulle bli så knyttet til verken land, kultur eller folk. Så det er en rar og trist tanke å vite at nå er det over. Men vi vet at vi alltid kommer til å ha vårt andre hjem i Altea, og vi har definitivt ikke vært der for siste gang. Jeg er forelsketJ

PÅSKETUR!

For første gang i mitt liv er jeg ikke i Norge og feirer påske, og det er rart å tenke på at resten av familien er oppe i Soknedal hos bestemor og går på ski og koser seg. Påska i Spania er helt annerledes, her er det mer en kristen høytid enn vi har hjemme. Jeg har fortalt venner om påskefjellet, yatzy og kortspilling, påskeegg og kvikklunsj, og de synes det høres så koselig ut J Det er det også, men det er vanskelig å få den samme påskestemningen her nede. Og det ville vi gjøre noe med!

Vi bestemte oss for å dra på turJ Sissel, Berit, Sara, Mona og jeg. Vi var enige om å dra til fjells, og først tenkte vi å ta turen opp til Confrides og Casa Carpe Diem, stedet som vi oppdaget på oppdagelsesferden da Rune var her. Hun hadde dessverre ikke mulighet til å ta imot oss, men vi ville ikke gi opp av den grunn. Så vi avtalte å møtes kl 08 tirsdag morgen for å kjøre opp til fjellet og se hva som hendte J

Vi gjorde det så enkelt at når vi kom til et veikryss sa vi høyre eller venstre, noen ganger rett fram, og vi opplevde også flere runder i rundkjøringer fordi vi ikke klarte å bestemme oss fort nok. Fjellet byr på mange små landsbyer, men de fleste valgte vi å kalle ”Sleepy Town”, rett og slett fordi vi nesten ikke så folk, butikker eller kafèer. Kun Pharmacia, et i hver by. Et sted var vi så heldig å finne en bar, da var vi så kaffetørste og litt klar for at det skulle hende noe. Der spurte jeg også om de hadde et kart, så vi kunne få en liten forståelse på hvor vi befant oss. Jeg fikk tildelt et innrammet et som hang på veggen, men det funket perfekt, og minnet meg på nok en gang at spanjolene får alt til å virke så enkelt! En av de andre gjestene var ivrig på at vi skulle legge oss inn på byens hotell, og lovte at vi skulle bli behandlet som prinsesser. Vi var ennå litt skeptiske, men sa vi skulle komme tilbake om vi ikke fant noe bedre.

Det gjorde vi, i nabobyen Castell de Castells. Der fant vi rett og slett et Spa-hotellJ Egentlig var ikke spaet åpent på ukedagene, men de ville gi oss et unntak. Forståelig nok, siden vi var de eneste gjestene og de nok sårt trengte pengene. Lunsj spiste vi på en lokal restaurant hvor vi fikk servert en tre-retters og god service. Stedets katt fant plassen sin i fanget til Sara under måltidet, og fikk gleden av å smake på litt krem til dessert J

Etter lunsj var vi så trøtte at det ble en siesta, før vi på kvelden fikk klarsignal til å gå på spa. Massasje var det dessverre ikke mulig å få, og boblebadet var ødelagt, men våtsone ble det likevel, med tyrkisk bad, steamdusj og varme steinsenger. I tillegg fikk alle 20 min hver i eget massasjebad J Mona stakkar slet litt med steamdusjen og jeg fant henne utenfor i den verste latterkula. Hun hadde misforstått og ble stående innestengt i dusjen med iskaldt vann sprutende i alle høyder og kanter… J Jeg var sist ute med badet, og måtte haste opp til middag. Ikke den beste avslutningen på rekreasjonen, så jeg var nok ikke den mest snakkesalige under middagen, selv om alle så ganske så salige ut!

Igjen var det tid for tre-retters, og når jeg fikk tilbud om kanin, kunne jeg ikke la den muligheten gå fa meg. Jeg har lovt meg selv å spise kanin mens jeg er i Spania, og siden Mona har nektet å spise det, måtte det bli ute på restaurant. Dessuten har det ikke fristet å kjøpe med en hel kanin fra butikken. Jeg angret ikke. Kaninen var veldig god, selv om tilbehøret ikke var så mye å skryte av… Rett etterpå var det opp og legge seg for meg og Berit, mens de tre andre ville utforske byen, og visstnok endte opp på det eneste stedet som var åpent, en pub med tilhørenhet i en privat stue….

Dagen etter ble det croissanter til frokost, før vi pakket bagen og kjørte videre mot fjellandsbyen Tarbena og restauranten til en viss kommunist. Lunsj ble det ikke der, alle var fremdeles mette etter all den maten vi hadde spist i løpet av turen.. Vi fikk også gleden av å hilse på en eldre mann med sin 6 måneder gamle valp, det må sies at spanjoler er veldig hyggelige og imøtekommende folk J

Videre tok vi en venstre eller høyre, valgte høyre og endte i Polop og marked. Handel ble det ikke, men i en butikk fant Mona troll som var lagd hos Brødrene Flaarønning..! Vi avsluttet turen med lunsj, kjørte hjem til Altea og var så fornøyde med det siste døgnet. Selv om den ordentlige påskestemningen ikke helt har kommet, så var det godt å komme seg litt bort og oppleve fjelluft J

FEIRING AV VÅR SPANSKE MOR!

En kveld i slutten av oktober, nærmere bestemt den dagen vi sluttet på Akinon, ble vi kjent med ei herlig norsk dame på AlteArte. Sissel heter hun, og vi tre hadde kjemi fra første stund. At hun er noen år eldre enn oss gjør ingenting, hun er den vi drar på bar med, vår treningskompis og den som stiller opp når vi trenger en mor her nede. Hun er vår klippe, og året her hadde ikke blitt det samme uten henne!

På fredag fylte hun 60 år, og det ble selvfølgelig feiret J Den dagen ville vi dele med henne, og var et av våre mål om å oppleve før vi flytter hjem igjen. Hun hadde tenkt på forhånd at det ikke skulle bli noen stor ståhei, bare de nærmeste på AlteArte. Sånn ble det ikke! Sissel liker alle, og alle liker Sissel, derfor ble det hageparty med 30 gjester J Sønnen hennes Robin kom reisende fra Oslo med sin kjæreste Tonje, og så liten som denne verden er, så viste det seg at hun studerer fysioterapi sammen med Emil, søskenbarnet mitt! I tillegg er Sissels venninne Berit fra Kristiansand på besøk for tiden, herlig dame J

Mona og jeg var visst selvskrevne kokker, og lagde en buffet bugnende av all mulig slags mat, fra couscous til vårruller til fylt svinefilet. Det var så deilig å få gjøre det vi liker best, og vi er helt klart et bra team J

Hjemmelaget Sangria ble også servert, i en svær bøtte. Gjestene var så fornøyde, selv om det selvfølgelig måtte regne denne ene dagen.. Men vi holdt ut ute ved bassenget, og rykter sier at noen nattbadet..! Etter kakespising med tilhørende kaffe, cognac og dooley`s, satt den harde kjerne igjen, og vi bestemte oss for å avslutte bursdagsfeiringen på AlteArte, selvfølgelig! Der hadde vi baren for oss selv (vi startet tidlig..), og brukte dansegulvet for hva det er verdt J

Bursdagsbarnet koste seg, og vi alle andre med henne. Det ble en vellykket fest, og absolutt verdt å vente på! Nå skal vi bare nyte den siste tiden her i Spania, med Sissel og alle de flotte vennene våre J

MITT LIV SOM BARTENDER

I helga har jeg vært bartender! Sara og David på stambaren vår AlteArte spurte meg på torsdag om jeg ville hjelpe dem i helga fordi David måtte til Paris i begravelse. Og selvfølgelig svarte jeg ja J

Flere ganger mens vi har vært der, har jeg spurt og spurt om de trengte hjelp fordi det har vært travle kvelder. Som regel har de svart nei, men noen ganger har jeg ryddet bord likevel, simpelthen fordi jeg vil jobbe, og jeg savner kafélivet. Da de feiret 1-årsjubileum lagde jeg bløtkake og hjalp til med serveringen på slutten. Og jeg vil bare mer hver gang. Derfor jublet jeg over å bli spurt om å jobbe to kvelder!

Hver fredag arrangerer de spansk-konversasjon, men denne fredagen ble det mer ”hvordan lage mojito?”-læring, med alle sammen sittende rundt baren, jeg litt stresset med alle blikkene på meg, og Sara prøvde å få inn litt spansk-snakking innimellom. Rolig var det (heldigvis), så jeg kunne kose meg med opplæringa og jobbinga.. Det ble også tid til en 3-timers siesta midt i hvor jeg satt på lading i sofaen hjemme, for å bli klar til nattens jobbing. Det er nok første gang jeg har gått på jobb kl 23.30… Litt folk kom, og jeg fikk lage Gin & Tonic, Rom & Cola og verdens beste is-te (hemmelig oppskrift!). Pga rolige tider fikk jeg gå hjem kl 02, men stakkar Sara måtte jobbe til kl 05 fordi det tok litt av etter at jeg dro…

I går var det en litt spesiell kveld på AlteArte, fordi vi tok farvel med Truls og Annelie. To av våre aller beste venner her i Spania skulle reise hjem til Norge igjen etter 5 måneder i Altea. Nå har det plutselig gått opp for meg at enden er nær, og dette var virkelig starten på slutten, det skal bli rart å være her uten dem…

Det er nydelig vær på Costa Blanca for tiden, og turistene har begynt å komme til byen. Det krydde av folk i gamlebyen i går, et yrende liv var det. Men, her spiser de middag så sent, at vi hadde nesten ikke gjester før rundt kl 01. To jenter som satt ute på terrassen, klarte jeg å overhøre snakke norsk. Så da den ene spurte meg hva ølen kostet på spansk (cuanto cuesta?), svarte jeg ”en femti” (ja det er ganske billig med en liten øl for 12 kr…). Du kan si det litt forfjamsete uttrykk da de skjønte at jeg var norsk siden det hadde gått i engelsk og spansk på forhånd. Men man får jo kontakt med en gang når det viser seg at man er fra samme land J

I tillegg serverte jeg en som har en rolle i en amerikansk film som kommer ut neste år. Han spiller visst en yngre Robert de Niro, og jeg må jo selvfølgelig se den filmen!

Det ble mojito-laging, synging og dansing til Destiny`s child og Jumpin Jumpin (takk Jenny for den opplevelsenJ), og jeg forsto til og med da gjestene bestilte på spansk! Sara sendte meg hjem nærmere 0330, mens hun måtte jobbe til kl 06. Det var heldigvis rolig, så hun klarte seg alene.

David kommer ikke hjem før i morgen, så i dag har jeg telefonvakt, og håper egentlig at hun ringer meg. Det var så gøy å leke bartender, og selv om jeg er litt for høy for denne baren (den er nok konstruert for spanske arbeidere), så vil jeg defintivt juble på nytt om jeg igjen får tilbudet J

TAPASAFTEN MED SYKKELGUTTA

Jeg er som mange vet, oppvokst i en sykkelfamilie, bokstavelig talt oppå et sykkelsete. Og i den familien er også onkel Trond. Han er nok den mest ekstreme av oss, på en positiv måte!

De to siste ukene har han, sammen med sykkelkompisene sine, tilbrakt her på Costa Blanca, for å bruke dagene til å sykle i de flotte fjellene vi har omkring her. De har vært på turer opp mot 19 mil, og derfor tenkte vi at vi skulle stelle litt pent med dem, og inviterte dem hjem til oss i går på Tapasaften J

Vi lagde noe spansk, noe ikke-spansk, noe hjemmelaget og noe bortelaget. Det er viktig at de får i seg nok mat så mye som de trener for tiden, så vi serverte mat proppfull av karbohydrater og fett, og hvitløk. Noe jeg har begynt å bruke ganske så mye av etter at jeg fikk litt spansk i blodet, til noen sin ergrelse..

Da jeg gikk opp til kirkeplassen i går for å møte dem, onkel Trond, Alf, Geir og Hallvard, viste det seg at de aldri har vært i gamlebyen i Altea før! Er det et sted man bør besøke når man er på disse trakter så er det kirkeplassen med alle de sjarmerende gatene rundt. Så nå vet de i alle fall hva som befinner seg bare et steinkast unna Albir og lille Norge.. J

Og gutta var fornøyde med måltidet! De spiste og koste seg, noe vi også gjorde. Det var koselig med besøk av noen hjemmefra. Mona var litt bekymret for at det skulle bli for mye sykkelprat, men hun lo ganske så mye da de fortalte historiene sine.

Så det ble en vellykket aften, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem til sykkelen min og begynne oppkjøringen til Birken J

FJELLKLATRING!

I vår naboby Calpe ligger det en stein, eller klippe kalles det vel, ytterst mot havet. Peñon de Ifach kalles den, og den var noe av det første jeg la merke til da vi flyttet til Spania i august, et flott skue og et berømt objekt for alle malerne som enten bor i eller besøker området. En av de første gangene vi besøkte Sara på AlteArte fortalte hun oss at det gikk en sti opp til toppen. Da bestemte jeg meg for å bestige den før vi flyttet hjem igjen. Mona og jeg har prøvd en gang, men da var det dessverre søndag, nydelig vær og fullt av med folk som skulle opp. Og med en sti som inneholder glatte steiner, lite sikring og trange stier, så valgte vi den gang å snu.

Sist onsdag prøvde jeg på nytt. Da tok jeg med meg Annelie, hennes bror Olle og Colleen, mens Mona og Truls nøt sola på Calpe-stranda. Været var nydelig denne dagen også, men vi var såpass smarte at vi dro tidlig nok til å ha løypa så og si for oss selv hele veien opp. Første halvdelen besto av en ca 1 meter bred gangsti, med jevn stigning oppgjennom skogleiet. Så dukket det opp en tunnel, ikke så alt for stor, men heldigvis med et tau som vi kunne holde oss fast i. Over oss dryppet det vann, så det var bare å gå forstiktig på de glatte steinene. Ut på den andre siden forandret naturen seg totalt. Trærne forsvant, også den trygge stien. Her var det et skritt feil så kunne du være så uheldig å havne utfor skrenten.. Vi har hørt rykter om at folk har omkommet, det er nok en av grunnene til at det tok så lang tid for meg å bestemme meg for å bestige klippen. Men jeg har også hørt rykter om at bestemor har vært der, så da kunne jeg ikke gi meg!

Litt kliving, hopping og skliing ble det, foten satt seg fast i steiner, jeg måtte til og med dra meg selv opp steinskråninger med tau. Vi møtte en måke som sa ”Hello” og lo av oss, og etter 1 time og 10 min, så nådde vi toppen!! Det var en helt fantastisk utsikt som møtte oss, og tre katter. De så litt utmagret og sultne ut, så vår teori er at de bor der oppe… Håper noen er såpass smarte at de har med annen mat enn sjokolade, den fristet visst ikke så mye… Men jeg nøt den, og utsikten. Vi hadde hørt at på en fin dag kan man se helt til Ibiza, og vi er ganske så sikre på at vi så land langt inne i horisonten..!

Etter et kvarters nyting på toppen, begynte vi på nedstigningen, og den var nesten vanskeligere enn oppstigningen.. Ting skal hende litt raskt for meg, så det ble en del skliing på glatte steiner og noen nesten-ulykker… Men etter 40 minutter var vi trygt nede ved bilen, og siktet oss inn mot stranda, Truls og Mona, og en deilig lunsj, så fornøyd med dagens innsats J

SLEKTSTREFF

I Albir, nær Altea kryr det av nordmenn. Og to av dem er Per og Kjellrun, bestemors bror og hans kone. De har vært her i hele vinter, og jeg har fått spørsmål flere ganger fra folk hjemme om jeg har sett dem. Telefonnummer har jeg ikke hatt, og jeg visste heller ikke akkurat hvor de bodde. Jeg har ofte  sett etter dem, men det var under en av våre mange treningsturer på strandpromenaden for ca en måned siden at vi tilfeldigvis gikk rett på dem.  Da ble det bare en rask prat stående, men vi avtalte at vi skulle komme innom og hilse på en dag. Siden den gang har det hendt mye, både med besøk og flytting, men i dag bestemte vi oss for å dra på besøk.

Vi var først på markedet i Albir og kjøpte friske jordbær. De var faktisk ikke så ille, og jeg klarte å innbille meg selv med øynene lukket at det var en flott julidag i Norge!

Til  slutt fant vi leiligheten deres, og vi ble tatt hjertelig i mot J I dag har det vært en nydelig dag med sol og skyfri himmel, så vi satt ute på verandaen og koste oss med kaffe, jordbær, fløte og is. Familieprat ble det selvfølgelig, og utpeking av hvor bestemor og Sigmund, og Edly og Kristian har bodd tidligere år i Albir. Jeg synes det er litt rart å tenke på at det er her de har tilbrakt alle vintrene de har vært i Spania, steder hvor jeg nå føler meg som hjemme.

Kjellrun og Per skal dessverre reise hjem til helga, så neste gang vi møtes blir det på Melhus. Men det var artig å tilbringe tid med kjentfolk her nede. På lørdag kommer mer slekt, nemlig tante Mona og hennes mor Edly, og onkel Trond. Og det gleder jeg meg til J

LEVE SPONTANITETEN! II

Dager hvor du ikke har noe planer, men hvor alt plutselig skjer, jeg elsker sånne dager. Og det hendte i dag J

Det hele startet med at jeg møtte opp på spanskkurs og fikk vite at læreren vår hadde glemt å gi beskjed om at det ikke skulle være time i dag. Grunnen var at det var avtalt et møte mellom utlendinger som bor i Altea og Alteas ordfører. Og siden vi hadde møtt opp, fikk Annelie, Virginia og jeg være med. Så det ble tur til Ayuntamientoen og ordførerens kontor med påfølgende kyssing på kinnene, drikking av café con leche og tyding av spanske ord. Resten av besøket besto av eldre mennesker som var veldig flink til å snakke spansk, så vi klarte ikke å henge helt med. Men det var uansett en opplevelse!

I går fikk vi besøk av Rune, broren min (det ble bytting av gjester over en kopp kaffe på flyplassenJ), så i dag måtte vi finne på noe å gjøre. Siden været ikke var av det aller beste, fant vi ut at vi skulle kjøre oss en tur i fjellet og besøke flere landsbyer. Kart hadde vi ikke, vi visste bare navnet på to av byene. Så litt på måfå kjørte vi, og fordi jeg ikke snudde da Rune sa snu, men i stedet kjørte et par hundre meter lengre, så kom vi plutselig midt oppi en safari 1500 meter over havet. Mona og jeg var i en dyrepark på søndag sammen med det forrige besøket, men bestemte oss for å oppleve dette stedet også, vi må jo få med oss mest mulig mens vi ennå bor her, og også vise Rune hva området kan by på.

Det vi ikke visste, var at vi måtte kjøre med vår egen bil rundt i dyreparken, og det var ikke helt planlagt siden vi nå kjører leiebil og dyrene gikk løs… Heldigvis gikk det bra både med bil og mennesker, selv om Mona holdt på å havne midt inni en paringsjakt mellom to lamaer…! I tillegg fikk vi gleden av å oppleve kameler, flodhester, mohairgeiter, jakokser, sjiraff, elefanter, bisonokser, griser, rådyr, leoparder, tigre og løver. Det var en herlig tur, og artig å se en litt annerledes dyrepark!

Videre over fjellet planla vi å kjøre til Guadalest, Spanias nest mest besøkte turistattraksjon. Så langt kom vi ikke. Vi måtte jo etter mange timer i bilen, og bare noen kaffe og øl innabords (og en 200 grams sjokoladeplate…), ha litt skikkelig mat i kroppen. Så vi stoppet i en liten landsby og fant en litt shabby bar. Der ble vi tatt imot av en av gjestene, som med en gang ga Mona en røyk og ga henne lov til å røyke inne, der var det privat..! Det ble tapas på Rune og meg, og maten var faktisk ganske så god J Mellom stolene sto eiernes hund og tagg mat under hele måltidet (fordi Mona matet den med jevne mellomrom..)

Mannen vi ble tatt imot av, som het Benjamin, inviterte oss rett og slett hjem til seg selv etter maten. Og siden denne dagen allerede var blitt døpt til spontanitetens dag, kunne vi ikke gjøre annet enn å takke ja J Hjemme hos ham ble vi vist inn i baren med peis og en 5 måneder gammel valp som var ganske så vill… Med en gang begynte han å snakke om Britt, visstnok ei norsk dame som bodde 2 minutter unna byen. Han var veldig ivrig på at vi skulle møte henne, og klarte nok en gang å overtale oss til å bli med han. 2 minutter som vi trodde det var i gåavstand, visste seg å være 5 minutter med bil oppover fjellsiden, helt til vi så et norsk flagg i veikanten. Vi ble møtt (nok en gang) av hunder som bjeffet og hoppet viltert rundt. I enden av en gårdsvei åpenbarte det seg plutselig en gårdsplass og ut i mørket kom ei dame, nemlig Britt. Benjamin hadde ikke ringt og gitt beskjed (noe vi trodde han hadde gjort..), så hun ble litt overrumplet over besøk så sent. Men hun tok gladelig mot oss, og det visste seg at hun driver og arrangerer kurs om alternativ medisin for skandinavere. Det var en helt fantastisk plass hun har klart å skape J På bestilling lager hun også mat til grupper, og arrangerer selskaper som f.eks bryllup. Så dit skal vi definitivt tilbake!

Hjemme igjen i Altea kan vi bare konstatere at dagen absolutt ikke ble som tenkt, men så mye bedre J

BESTE BURSDAGSFEIRING!

I går hadde jeg bursdag J Da jeg våknet om morgenen manglet den vante ”bursdagsfølelsen”, mest sannsynlig fordi det ikke er snø og vinter ute. Men fordi jeg elsker feiringer, så bestemte jeg meg for at dette skulle bli en minnerik dag!

Vi har siden fredag hatt besøk av broren til Mona, Thomas, med hans samboer Kristin og to barn Gea og Amund. Så i går pakket vi piknikkurven med tapas og badetøy og dro til Calpe og vår favorittstrand. Sola strålte om kapp med oss, og selv om det blåste litt, var det en herlig opplevelse å gå barbeint i den fine stranda. Barna hadde på forhånd bestemt seg for å bade i sjøen, og siden jeg hadde mulighet til å bade for første gang på den 7. mars, så joinet jeg dem like godt i det ca 15 grader varme vannet. Hadde det ikke vært for sola, så hadde det vært ca like ”varmt” som på Sjøslaget kl 12 om natten i juli..! Pga vinden var det ganske så store bølger, men det var bare gøy J Til dessert ble det friske jordbær (som faktisk er veldig gode her nede nå) og Walters nye nr 156!

Etter en liten tur på jobb, ble jeg hjemme møtt med ballonger og spray og høy latter! Det er noe annet å feire med barn til stede J Så tok vi på oss pentøyet og dro til en av Alteas beste restauranter og nøt et herlig måltid. Min spekalvfilet smeltet på tunga! Kl 21 rakk vi oss akkurat frem til ytterdøra til å ønske de første gjestene velkommen. Vi hadde nemlig invitert til kakefest, Mona og Kristin hadde vært så snill å lage kake til meg J Så det ble mer feiring sammen med Sissel og Reidar, og Truls og Annelie. Jeg spratt cavaen, ropte hurra og kunne konstatere det Amund hadde spurt meg om tidligere på dagen: Dette var min beste bursdag noensinne J

Å UTFORDRE ANGSTEN

Før: I går sammen med Sarah, mesteparten håret var plassert til siden...

Sist jeg var til frisør her i Spania hadde jeg ikke den beste opplevelsen. Jeg er ganske kresen på hvordan panneluggen min skal klippes, og har lært opp et par hjemme på hvordan jeg vil ha den. Å lære opp noen på spansk er ikke like enkelt. Så da vi var hjemme i jula fikk jeg Johanne til å klippe den litt kortere slik at det ville ta en stund før den måtte klippes igjen. Men nå hadde den altså blitt litt for lang, og jeg hadde ingen valg. Så i dag utfordret jeg angsten min, og dro til frisør her nede for første gang på 5 måneder.

Etter: Ikke som det pleier å være, men jeg kan iallefall vise meg ute ;)

Jeg fant meg en frisør i hovedgata, og på spansk klarte jeg å forklare hva jeg ville ha gjort, og spørre hva de skulle ha for det (har en følelse av at jeg ble robbet for penger sist gang…). Jeg ble satt i stolen, og ei dame (med høøøye stiletthæler i følge Mona) begynte å klippe. Jeg viste henne et bilde av luggen min, og jeg trodde hun hadde forstått. Men plutselig så hadde hun klippet av den biten helt i enden av pannen, og jeg forsto med en gang at dette var kjørt… Hjertet banket som besatt, og plutselig kjente jeg igjen den følelsen fra sist gang, når du vet at du har mistet fullstendig kontroll.. Men jeg prøvde å holde hodet kaldt, og sa (opptil flere ganger) ”un poco mas aqui” mens jeg prøvde å få henne til å forstå hvor det høyeste punktet skulle være. Ordboka måtte frem, og selv om det virket som hun forsto hva jeg mente, så gjorde hun ikke noe med det… I tillegg var saksa hennes så sløv, så det var ikke rart hun ikke fikk til å klippe rett… Til slutt måtte jeg bare smile pent og si at det var bra. Jeg orket ikke å pine meg selv lenger, det vil uansett vokse fort ut igjen. Jeg gav henne også litt tips, siden hun hadde vært så tålmodig med meg. Men jeg kommer aldri til å sette mine føtter i en spansk frisørsalong igjen!

UNGE I GODTEBUTIKK!

Velg og vrak!

Jeg har vært unge i godtebutikk tidligere. Da var det Stoff og Stil som fikk besøk, og jeg  flakset omkring og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre! Mona fikk, den gang som i dag, være tilskuer og se hvor gal jeg faktisk kan bli…

leting...

I dag var vi i Elche sammen med Truls og Annelie. Elche er skobyen i Spania, og har Europas største fabrikkutsalg. Som mange vet har jeg store føtter og bruker str 43. Er jeg heldig og litt tøff, kan jeg presse på meg str 42, og vandre med krøllete tær. Jeg prøvde noen i en annen butikk på forhånd, men det var str 41 og tærne ble presset i en bue oppover. Så uansett hvor fine jeg synes skoene var, kunne jeg ikke la meg selv pines i hjel.

prøving...

Da vi kom frem til skofabrikken, var det selvfølgelig siesta, og jeg begynte å gi opp… Heldigvis visste det seg at de skulle åpne igjen 20 minutter senere, og vi fikk gleden av å komme inn i butikken! I starten gikk jeg rundt og lette selv, men fant ut at det var helt fånyttes. Så på en slags spansk klarte jeg å spørre om de hadde str 42, og fikk gledelig til svar at de hadde str 42-45 i 2.etasjen..! Med alle disse små spanjolene hadde jeg aldri i verden turt å håpe på at de hadde større enn str 42, men tenkte at jeg skulle ”unne” meg litt mindre trange sko, siden så å si alle parene jeg har er på god vei til søppelbøtta…

Når jeg kom opp til 2. etasje så var det hele fire, FIRE!, hyller med sko for MEG! Jeg tok av meg skoene, og hoppet og spratt og prøvde og catwalket og smilte og skalv, og når Mona kom og sa hun ikke hadde funnet sko, så svarte jeg kanskje litt frekt med at jeg ikke akkurat brydde meg… Men sånn føltes det faktisk siden hun og så mange andre har mulighet til å kjøpe seg sko hele tiden, og nå var det jeg som endelig fikk være unge i godtebutikk! Flere skoesker ble plassert på gulvet, og til slutt endte jeg opp med tre par sko! To av parene er julegave fra bestemor og onkel Oddvar (tusen takk J), og det siste paret er bursdagsgave til meg selv. Så nå er jeg fornøyd, og gleder meg til å gå med sko som ikke er ødelagte! Og allerede har jeg begynt å planlegge en årlig shoppingtur til fabrikkutsalget J