Å UTFORDRE ANGSTEN

Før: I går sammen med Sarah, mesteparten håret var plassert til siden...

Sist jeg var til frisør her i Spania hadde jeg ikke den beste opplevelsen. Jeg er ganske kresen på hvordan panneluggen min skal klippes, og har lært opp et par hjemme på hvordan jeg vil ha den. Å lære opp noen på spansk er ikke like enkelt. Så da vi var hjemme i jula fikk jeg Johanne til å klippe den litt kortere slik at det ville ta en stund før den måtte klippes igjen. Men nå hadde den altså blitt litt for lang, og jeg hadde ingen valg. Så i dag utfordret jeg angsten min, og dro til frisør her nede for første gang på 5 måneder.

Etter: Ikke som det pleier å være, men jeg kan iallefall vise meg ute ;)

Jeg fant meg en frisør i hovedgata, og på spansk klarte jeg å forklare hva jeg ville ha gjort, og spørre hva de skulle ha for det (har en følelse av at jeg ble robbet for penger sist gang…). Jeg ble satt i stolen, og ei dame (med høøøye stiletthæler i følge Mona) begynte å klippe. Jeg viste henne et bilde av luggen min, og jeg trodde hun hadde forstått. Men plutselig så hadde hun klippet av den biten helt i enden av pannen, og jeg forsto med en gang at dette var kjørt… Hjertet banket som besatt, og plutselig kjente jeg igjen den følelsen fra sist gang, når du vet at du har mistet fullstendig kontroll.. Men jeg prøvde å holde hodet kaldt, og sa (opptil flere ganger) ”un poco mas aqui” mens jeg prøvde å få henne til å forstå hvor det høyeste punktet skulle være. Ordboka måtte frem, og selv om det virket som hun forsto hva jeg mente, så gjorde hun ikke noe med det… I tillegg var saksa hennes så sløv, så det var ikke rart hun ikke fikk til å klippe rett… Til slutt måtte jeg bare smile pent og si at det var bra. Jeg orket ikke å pine meg selv lenger, det vil uansett vokse fort ut igjen. Jeg gav henne også litt tips, siden hun hadde vært så tålmodig med meg. Men jeg kommer aldri til å sette mine føtter i en spansk frisørsalong igjen!